Moderne inskripsjon

Vedkommende som observerte ristningen, mente i e-posten at dette måtte være ᛟ, dvs. o-rune i eldre futhark, men formen viser at her har risteren egentlig tatt i bruk et tegn fra angelsaksisk (gammelengelsk) runealfabet – nemlig ᛝ (i)ng-rune. Det er blant annet et tegn som flere som driver med rollespill er glad i, for de kjenner til angelsaksiske runer fra litteraturen og populærkulturen. Når vi ser blanding av tegn fra forskjellige runerekker, fra forskjellige områder og perioder, skjønner vi fort at dette ikke er noe ekte og gammelt.

I begynnelsen av andre rad kan man i tillegg se en såkalt langkvist s-rune, i en form som vi pleier å møte i vikingtidens innskrifter. Så helhetlig sett er innskriften da altså utformet med noen eldre runer, med innslag av yngre runer og angelsaksisk forminventar. Det tok imidlertid litt tid å tyde teksten, fordi ikke alle tegn er så godt synlige på bildet, dvs. enkelte steder er det litt uklart hvor bistavene går, og hvilke staver de hører sammen med.

Jeg viste det også til en kollega for å kunne teste ulike lesninger. Vi har nå kommet fram til at det i øverste rad står ristet: nibelung, og i nedre rad er det gjengitt: schilbung. Bokstaven ‘c’ i navnet er her markert med k-rune fra eldre futhark.

Så det er to navn: Nibelung og Schilbung som står skrevet, og det er jo kjente mytologiske skikkelser fra den germanske Nibelungtradisjonen. Kanskje er det til og med laget av noen som har vært på besøk i Norge fra et annet land (Tyskland, England?) – ettersom dette er internasjonalt kjent og populært stoff. Innskriftens utseende og flaten viser at den nok ikke kan være særlig mange år gammel, spørsmålet er hvor fort et slikt renset felt igjen får lav på seg".